West Of Loathing

Gameplay: Utenfor kampsituasjonene er gameplayet ganske så enkelt. Hovedfokus ligger på utforsking og problemløsing, med problemer som føles tatt rett ut av klassiske eventyrspill – vel å merke uten pek-og-klikk-oppsettet – og oppgaver som gjerne dreier seg rundt at man skal hente ting til folk. Kampene er turbaserte som i et tradisjonelt rollespill, med tilpasning av hovedkarakterer og lagmedlemmer, stiging i levels, og alt som hører til. Gjennomførelsen er grei, men ikke fantastisk; det er ingenting her som skiller seg ut sammenlignet med andre spill i sjangeren.

.

Lyd: Lyden er kanskje noe begrenset, men likevel syntes jeg både musikk og bakgrunnslyd var svært behagelige å lytte til, og de bygger virkelig opp under den “ville Vesten”-settingen.

Grafikk: Det var her jeg ble overrasket. Jeg hadde ventet at grafikken skulle være den svakeste delen av spillet – det er jo tross alt om et spill med strekfigurer og kun to farger – men der tok jeg feil. Den hyper-enkle designen gir rom for mange komplekse ideer og referanser, og er faktisk et av de mest sjarmerende aspektene ved spillet.

Totalt: Jeg kan ikke helt sette fingeren på det – men dette er kanskje ett av de morsomste og mest velskrevne spillene RPG/eventyr-sjangeren har sett på lenge. Vitsene strømmer tett på, men uten at hele spillet blir en eneste stor vits i seg selv. I det store og hele er West of Loathing et behagelig, om noe kort, eventyr som er verdt å vende tilbake til iallfall et par ganger. God spillfornøyelse!